bart i fart: 02/05/12

Hei kjære bloggen! Lenge siden sist, men har ikke vært på tur, sa da har det heller ikke vært noe å skrive om. Men nå har Breiviken, Sulheim og jeg kommet oss vek fra kalde Norge og bosatt oss i Bishop for den neste måneden! Så nå blir det endelig blogging igjen! Jippi!

Turen startet med Iceland Air fra Gardermoen onsdag formiddag og via Reykjavik og Seattle landet vi tilslutt på LAX i nitiden samme kveld. Flyturen gikk radig unna ved hjelp av diverse filmer og tv-serier, og noen av oss (klok av skade fra tidligere erfaringer med Iceland Air) spiste godt av medbrakte matpakker, mens andre måtte ta til takke med det trillevognen hadde å tilby (ikke at det var noe dårligere). På LAX gikk alt smurt, helt til vi skulle hente bilen. Det viste seg av vi ikke hadde tatt med forsikring i beregningene, så det ble en del dyrere enn antatt. Høy pris ble oppveid av at vi kunne velge en bil som var mye større enn det vi hadde bestilt. Så nå kjører vi rundt med masse plass, som seg jo hør og bør, i landet hvor alt er litt større.

Breiviken gjør noe han kan: Worfeud

Vridd smultring, en islandsk spesialitet

Ble en drøy kjøretur til Bishop samme kveld og nokså lei av reising tok vi inn på første, men langt fra beste, motell i tretiden. Jeg sovna sporenstreks i det jeg traff senga og de andre var vel omtrent på samme nivå. Neste morgne våknet selvfølgelig ungfolen Sulheim først og i ni tiden var vi i bilen igjen, klare for å få unnagjort noen siste poster før buldring!

Det første som stod på programmet var å få mat i hølet og kursen ble derfor satt mot anerkjente Erick Chats Bakkerÿ. Her fikk vi mat og kaffe, og kroppene våknet sakte til live igjen. Neste post på programmet var UPS, der Einar og min pad lå å ventet. Organic skuffet ikke og ekte glede fikk fritt spillerom mens vi pakka dem ut. Så ble Vons runna for diverse nødvendigheter, før vi stakk en rask tur innom Wilsons Eastside Sport for nye Teamsko til meg. Tilslutt måtte vi finne oss et nytt sted å bo og etter anbefalinger fra Ville kjørte vi opp til The Trees. Her møtte en blid, men dog tannløs, kar oss i resepsjonen og etter en kort telefonsamtale med manageren fikk vi ordna oss en månedspris på 1300 dollar, attpåtil for et rom med tre senger. Her var det ingen grunn til å nøle, så vi takket pent ja og innlosjerte oss for den neste måneden. Etter å ha vært i flytsonen kontinuerlig i to timer, svingte vi i ellevetiden ut av byen og inn på West Lane St, med kurs mot Buttermilks!

Erick Chats Bakkery

Planen var å starte på Get Carter buldern, men Einar, som ikke har vært her før, beordret til stopp idet vi passerte Grandma- og Grandpa Peabody. Gira som små barn løp vi opp til Evilution og Ambrosia og ble plutselig enda noen hakk mindre. Foresatte guiderunden rundt på main via Mandala, Saigon, Soul Slinger og Buttermilker, før vi kom oss i bilen igjen og kunne fullføre planen. Som sagt så gjort og en kort Metallicasang og vi var ved Get Carter. Rett bak oss fulgte to biler, så alene ble vi ikke, men det var trivelige amerikanere, så ingen led noen stor nød. Her fikk vi klatra på mange, og besteget noen, linjer, og må vel som vanlig tilbake en annen gang for opprydding. Så ble det lunsj ved Birthday parkeringa, før ny oppvarming på Tut-steinen. Her fikk balansen kjørt seg på King- og Funky Tut, to solide og delikate V3-buldere. Med paden på slep rusla vi 50 meter ned til The Corner boulders. Her ble klassikeren Leary/Bard Arete besteget, samt en ikke navngitt enstjernes ettflyttsbulder.

Sulheim flasher Grommit

Breiviken på Twin Cracks

Kosa seg

King- og Funky Tut

Sola hadde nå begynt å bikke over fjellene bak Buttermilks og det var på tide å komme seg opp til Ironman. Både Ironman og Ironfly fikk teambestigning og det begynte å li mot kveld. Avslutta med noen litt forsiktige forsøk på Fly Boy, men krimpen var sliten og det var på tide å avslutte en strålende første dag i Bishop!

Tauklatreren Einar har nettopp vært i Tyrkia og kalibrert pumpen. Resultat: vassing av Ironman

Trumpeten er tilbake

Ironfly uten å fly

Vårt første ordentlig middagsmåltid på litt for mange timer ble inntatt på meksikanske Amigo og det er vel bare å konkludere med en gang: Livet i Bishop er helt konge! Vel hjemme på motellet tok det ikke lang tid før junior rulla inn i drømmeland i halv nitiden – vi andre fulgte etter en halvtime senere. Konklusjon nr. to: Det er hardt å være på tur.

På fredag var vi på Happys og der var det varmt. Både shorts og flippers ble brukt og vi koste oss. Etter pizzamiddag og tilbake på rommet fikk Einar streng beskjed om å ikke kubbe før ti, siden han våkner så tidlig hver morgen. Det gikk akkurat og i dag våkna vi ikke før halv ni! Dagens hviledag ble brukt til å saumfare områdene rundt Buttermilks og det begynner å bli klart hvor man skal legge inn litt ekstra krefter. Nå ligger vi til sengs igjen og Sulheim gjespet nettopp ”hva er klokka?”. Den er ni og han må derfor holde seg våken en time til, så er det natta!